Plan A, B og C

 

Jeg har prøvd å legge opp til en liten debatt på facebook idag, uten å ha blitt så mye klokere av det. Det jeg ønsket å få noen synspunkter på var om den såkalte tredagers-regelen fortsatt er aktuell. Jeg har aldri hatt tålmodighet til å følge den, men så har jeg også skremt bort det meste på min vei. Derfor tenkte jeg å begynne nå. - Eller...det vil si ved neste korsvei. Er allerede i gang med et prosjekt på min vanlige, godt innarbeidete måte...

Med tre-dagers regel mener jeg den "regelen" om at man skal vente tre dager fra man treffer en aktuell kandidat, til man tar kontakt neste gang. Dette har jeg slitt litt med de siste årene. For det første er ikke tålmodighet noen utpreget egenskap hos meg, for det andre liker jeg å være ærlig og rett på sak, og for det tredje er nervene mine altfor frynsete til å spille hard to get.   

I og med at jeg liker å være litt "kjerringa mot strømmen" har jeg nå i dette siste tilfellet gjort som jeg pleier, og trosset alt av normer og regler, tips og råd. Jeg kasta meg på med en melding etter en halv dag,  men skjønte i etterkant at den muligens kan ha vært litt skremmende. I og med at skaden allerede var skjedd, inviterte jeg han like godt med på slektstreff.  (23 juni kl 15 sharp!) Da var jo sommerferien oppe som et tema, så jeg sendte han i samme slengen feriekalenderen min. Det er fint å få samkjørt ferien med det samme slik at barna får mest mulig tid med den nye ekstra-pappa'n sin.  Han har jo for så vidt ikke svart på meldingene enda, men det kan jo være mange grunner til det. Mest sannsynlig har det vært noe krøll med mobildekningen, så jeg kontaktet Ventelo og sa hva jeg mente om den saken. -Eller han er rett og slett bare ute og kjøper ringer. Evt. begge deler på én gang...

Dersom dette prosjektet (rent hypotetisk selvsagt) skulle vise seg å gå i vasken, får jeg legge om taktikken for neste aktuelle kandidat, og sette i verk plan B. Da skal jeg være diskré og forsiktig, da! Jeg skal til og med gjøre om tre-dagers regelen til en tre-års regel! (som jeg fikk tips om i dag under FB-dabatten) Når jeg gjør mitt første "move" etter de tre obligatoriske årene, skal det være nesten umerkelig, og jeg skal fortsette gjennom hele prosessen i "snikende ullteppe"-stil. Dette er utrolig tidkrevende selvsagt og fordrer uendelige mengder tålmodighet. Denne tålmodigheten kommer jeg til å bruke like mange år på kurs for å lære meg, så da går det opp i opp. 

Dersom både plan A og B svikter, er det bare å innse at det er noe galt med hele jævla verden. I og med at plan B da har vært en såpass lang prosess, har jeg nok kommet godt opp i fyrstekake-alder, og verdensprosjekter vil være litt for krevende. Plan C blir da å sitte hjemme med gamle likesinnede venninner og lage voodoo-dukker. Da kan ingen føle seg trygge!

- Og jeg kødder ikke!

Lyse fremtidsutsikter

At det bor en liten kremmer i meg har jeg alltid visst, og som informert i tidligere innlegg er jeg proppfull av gode forretningsideer. Felles for de fleste er at de har utspring fra områder under beltestedet, noe markedet ikke er helt klart for enda. De er derfor lagt på is, men på ingen måte skrinlagt for godt. Imellomtiden finner jeg andre måter å tjene til livets opphold.

I natt kl 03.00 våknet den lille kremmer'n til liv. På et av Oslos hyggelige og svært sjenerøse utesteder hadde vi fått tak i en del hvite, små vaser og rosa tulipaner. Da vi på merkelig vis hadde sluppet opp for penger, og sto i fare for å måtte komme oss hjem til fots, bestemte vi oss for å teste markedet for " nydelig vase med frisk tulipan". Det viste seg å være perfekt timing! De aller fleste så raskt behovet for produktet og salget gikk strålende. Utropsprisen var kr 50 pr stk, men det viste seg at det var vanskelig å se forskjell på grønn, blå og rød seddel så sent på natten. Vi valgte å se gjennom fingrene med det. I enkelte tilfeller mente kunden det var et sikkert trekk å ta en av hver farge, noe vi heller ikke følte det hensiktsmessig å krangle på.

Problemet med at noen kunder ikke hadde cash, og vi ikke hadde kortautomat, fant vi raskt en god løsning på. Vi reklamerte med at vi aksepterte alle typer kort med medfølgende kode og tilbød oss raust å returnere kortet cirka mandag. Dette var en ordning som bemerkelsesverdig mange syntes å akseptere uten videre spørsmål, -og når kunden er fornøyd er vi fornøyde! Det ble en innbringende natt!

I stretch-limoen på vei hjem spratt vi en velfortjent champis og skrev oppsigelsesbrev til våre respektive arbeidsgivere.

Vi har funnet vår nisje og de økonomiske utsiktene for de kommende år er lyse.

Halleluja

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg er litt usikker på om det har rabla for meg. Har alltid hatt en liten tvil til det hodet jeg har vært så heldig å få utdelt, men som regel har jeg begynt å oppføre meg normalt før jeg når tidspunktet for å bli seriøst bekymret.

Vanligvis bruker jeg november og desember på å irritere meg over alle dem som har flidet ferdig i husene sine, har kontroll på julegaver, og det er lys og lykter på hver en kvist i hagen. Det ligger en eim av 7-sorter rundt de plettfrie husene, som selvfølgelig er omkranset av stemningsfull nysnø. Hos meg er det alltid enten slaps eller is og om det lukter noe, er det mest sannsynlig søppel (som ligger strødd utover gårdsplassen fordi noen skled på isen da de skulle ut med søpleposen i bekmørket.

I år, derimot, har det skjedd noe rart... Jeg sitter og skuer utover nabolaget og det eneste jeg ser av jule-flid er det lille treet på gårdsplassen min, som er fullt av små søte julelys! Jeg må klype meg i armen hver gang jeg ser det, og så må jeg ringe på til hun i 2.etg for å spørre om det er hun som har pyntet treet med lys. Men hun sier hver gang at det er meg(!)

Som om ikke dette var god nok innsats før jul, har jeg jammen meg laget ferdig adventskalenderen til barna, kjøpt og pakket inn alle julegavene, laget julealbum til dem som liker sånt, tatt julevasken (både huset og meg selv), pyntet, bakt pepperkaker, laget og skrevet julekort. -Og jeg har vært i kirken!

En ting er at dette er MOT normalt, og adferd som avviker fra normalen i så stor grad gjør meg veldig bekymret. En annen ting som bekymrer meg er at nå har jeg ingenting å finne på i hele desember. Jeg kunne jo prøvd meg på de siste 6 sortene med julebakst, om jeg bare hadde visst hva de heter....

For å se litt positivt på situasjonen, siden jeg regner meg selv for å være en svært positiv person, tenker jeg at det er vel og bra med såpass mye tid til overs. Den kan jeg bruke f.eks. hos psykologen, og kanskje til og med få noen nye piller...?

God Jul :)

Det er pinlig å være norsk i syden

Da var endelig min tur kommet til å dra på charterferie. Jeg har jo sett noen episoder av Charterfeber, så jeg var vel så forberedt som man kan bli. Allerede i check-in køen på flyplassen skjønte jeg at reisefølget mitt og jeg var de eneste "normale" som skulle med flyet til Gran Canaria.  Jeg skjønte at jeg måtte hente frem en stor dose tålmodighet og overbærenhet  for å takle den gjengen.  (Gjennomsnittsvekt på drøye 150 kg, tørste, høylytte og særdeles uhøflige)

Jeg gjorde et tappert forsøk, men røyk på en smell etter en knapp time, da jeg skulle følge barna på do. Det var tydeligvis en svær rennaræv som akkurat hadde forlatt åstedet. Vi ble stående å hive etter pusten mens vi prøvde å stålsette oss til å gå inn. Bak oss stod det en dame som var lettere å gå over enn å gå rundt. Hun spurte om hun kunne snike seg foran oss fordi hun var så UTROLIG dårlig i magen(!) Hva er det med folk, da? Vi hadde jo så vidt startet flyturen! Har de ikke do hjemme? Eller går magen deres bananas hvis de spiser noe annet enn Mc Donalds-menyer? Var det en helt annen type bakterier i rundstykket på flyet? Eller var fettprosenten i osten så lav at det ble et sjokk for magen? Det jeg hadde manet frem av gode egenskaper for flyturen, forsvant som en godtepose foran en tjukkas. Jeg snudde meg og gjorde et stort nummer av å måle henne opp og ned.... "Jøss! Jeg trodde ikke du hadde forbrenning...?" sa jeg på mitt høfligste vis, før jeg tok med meg barna til den litt mer innbydende doen bak i flyet.

Dette var forsmaken på de norske representantene i Syden. Resten av uken utmerket de seg på flere måter:

-De hadde de rødeste kroppene. (Svenskene og danskene hadde i allefall vett nok til å smøre seg rett før de nådde "kokt hummer" stadiet. Nordmennene gav seg ikke før de bikket over til "burgunder")

-Det var de mest usunne og hadde de mest absurde kroppsfasongene.


"Tønne-kroppen" var godt representert. (Forholdsvis tynne armer og bein. Alt imellom er overdimensjonert og det er umulig å definere hva som er hva, hvor det begynner og hvor det slutter.)

-De hadde den desidert dårligste stilen. (Shorts, magetaske og bikinioverdel. Svært uheldig kombinasjon med bl.a. ovennevnte kroppsfasong.)

-Det var de mest atale, uhøflige og tørste gjestene på hotellet. (Lå ved bassenget, brølte etter bartenderen, drakk med begge henda og ramset lett opp både navn og telefonnummer i en og samme rap)

Jeg pleier ikke akkurat å være den som trekker opp høflighets-nivået der jeg er, men noen måtte prøve å utligne. Med kroker i munnviken festet med strikk bak ørene og med en intensjon om å lire av meg minst 100 sukkersøte "please" pr dag, gikk jeg hardt inn for å snu trenden. Jeg lærte barna å hilse på spansk og premierte dem med is mens mamma fikk vin for å takke pent. Vi gjorde en fremragende innsats og jeg tør påstå at holdningene til nordmenn i Syden nå er udelt positive.

Et absolutt høydepunkt på turen var da Mikkel danset break-danse til "I do I do I do" med ABBA, i pianobaren på hotellet. Underholdningen forøvrig fikk "dansebåten" til å fremstå som himmel på jord.

En annen stor opplevelse var å se delfiner. På en altfor dyr båttur, anbefalt på det varmeste av et brødhue fra reiseselskapet. Vind og store bølger fra siden to timer i strekk var en utfordring selv for de mest hardføre. Hadde det ikke vært for delfinene, og en medpassasjer som spydde utover hele ryggen til mannen foran seg, ville pengene vært totalt bortkastet.

Alt i alt en fin ferie! -MEN Gran Canaria er best uten nordmenn og charter-tur er best med privatfly!

 

 

Vinneren er kåret!

I år, som alle tidligere år, ble jeg den heldige vinneren av hagekonkurransen! Det har vært et blodslit, men etter hemmelig avstemming gikk jeg av med overlegen seier. - Og jeg kan fortelle at det var velfortjent! Jeg har stått på i månedsvis og klippet gresset opptil flere ganger, mens naboene har puslet litt tafatt i blomsterbedet sitt. Her har alt blitt beskåret til beinet og blomsterbedene blitt røsket skikkelig opp i. Om ikke trær og blomster har vært på sitt frodigste i år (fordi alt som var av knopper og skudd gikk fløyten under beskjæringen på vårparten) er det sikkert og visst at neste års flora blir både frodig og fargerik. Kanskje jeg til og med skal ta hull på alle sekkene med kalk og gjødsel og de andre skikkelig viktige greiene jeg kjøpte på Plantasjen og strø det utover hvor nå det skulle være. En ting er i hvertfall sikkert; uansett hva jeg gjør blir det mye flott og langt gress!

Hemmeligheten bak min suksess i hagekonkurransen er å starte tidlig, før den siste snøen har gått og før de andre i det hele tatt kommer på at de har en hage. På den måten opparbeider jeg meg tillit og legger grunnlaget for en felles følelse av dårlig samvittighet i nabolaget. Dette er en psykisk hemsko som de drar med seg resten av sommeren. Mens de gjør tapre, men krampaktige forsøk i hagene sine, ligger jeg på solsengen med is-latten min og vinker oppmuntrende. Sånn holder vi på frem til september, hvor de aller fleste legger inn årene hva hagen angår. Men ikke jeg! Da spretter jeg opp av solsengen, tar på meg nye fancy hagehansker og finner frem det jeg har av river og hagesakser. Rosinen i pølsa er motorsaga som jeg ruser litt fra tid til annen. Jeg holder på ut oktober. Det tar fullstendig piffen fra samtlige konkurrenter og jeg ser ikke snurten av dem før til våren. Avstemningen skjer derfor i ro og mak uten uoverenstemmelser.

Nå går jeg forhåpentligvis en mer behagelig og avslappende årstid i møte. Jeg har ikke meldt meg på i snømåkings-konkurransen, og tar det hele med knusende ro. Snør jeg inne, er det sikkert ikke noe spesielt jeg skal uansett...

Indre ro og harmoni er for spesielt interesserte

I dag har jeg hatt en ræva dag! Vanligvis kan dagene mine sammenlignes med å hoppe fra den ene rosa skyen til den andre iført florlette sommerkjoler, med det lange håret flagrende i føn-vinden.

Men ikke i dag.... Da jeg stod opp ( med det pinn-korte håret ) og dro på meg de tynnslitte olabuksene, visste jeg at jeg var på feil kurs. Ingen rosa skyer så langt øyet kunne se! Før klokken var 12 hadde jeg kastet en bluse og en BH, samt et titalls lekebiler og legoklosser, i søpla, fordi de iriterte meg eller lå i veien for meg. Da det begynte å sive svart røyk ut av ørene visste jeg bestemt at dette var en sånn dag hvor man er best tjent med å holde seg hjemme. Gjerne trampe litt ekstra hardt i gulvet og smelle med dører, men ikke snakke med en levende sjel.

Uheldigvis for meg satt det en liten satan på skulderen (mest sannsynlig er det restene av eks-svigerfamilien) Den overbeviste meg om at det var viktig å slippe ut den svarte røyken, for å få tilbake mitt vanlige, sprudlende(!) jeg. At det ville gå ut over uskyldige mennesker, hadde jeg erfaring med, men valgte allikevel å prioritere eget ve og vel. Vi lever tross alt i en egoistisk verden der alle kun tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg, og det er rett og slett for å sikre meg mot å bli helt glemt.

Jeg fulgte rådet om å mele min egen kake, uansett hvem jeg måtte knuse på min vei. Derfor gikk jeg ut, med det målet for øye å lage ny "midtskill" på flest mulig intetanende fredags-lystige mennesker, på kortest mulig tid. Etter et par timer hadde jeg renset kroppen for drittsinnet, og sørget for at alle de glade, plystrende menneskene ikke kommer til å plage noen med sitt gode humør på en stund!

Nå er i alle fall jeg i godt humør og gleder meg til helg. Det blir dog en innehelg, for i kampens hete tenkte jeg ikke på at det kan være en fordel å bevege seg ut av nærområdet når man skal forandre frisyre på folk.

Jeg får bruke tiden til å plukke opp klær og leker fra søpla..... God helg :-)

slanking og sånn

Før var jeg alltid litt slankere om sommeren enn på vinteren. Det skjedde helt av seg selv.  Enten var det fordi jeg spiste lettere mat i sommerhalvåret, eller så må det ha vært at man generellt ser slankere ut når man er brun. Det funker iallefall sånn med klær; mørke klær gir et slankere inntrykk. Svære, feite svarte negere må da være unntaket som bekrefter regelen....

Når man automatisk har blitt slankere om sommeren i mange år uten å løfte en finger, begynner man å ta det som en selvfølge. Hvert år i mai har jeg kjøpt  nytt sommertøy i en størrelse for lite. Deretter har jeg kost meg i sofaen med smågodt og vin, og ventet på at de nye klærne skulle passe. Noe må ha skjedd, for de siste 5 årene har det ikke gått helt etter planen. For å være ærlig, har planen sviktet fullstendig, og det eneste fornuftige ville vært å bytte de altfor små klærne til en burka. Istedet presser jeg dem på og legger ugjennomførbare planer om joggeturer rundt Sognsvann.

Slankekurer er uaktuellt! Det har jeg gått på én gang og kommer aldri til å gå igjennom noe tilsvarende igjen. Dietten bestod av et halvt salathode og et kokt egg to ganger om dagen. Det funket der og da, for jeg var konstant kvalm og kastet opp hver gang jeg hadde spist. Da kuren endelig var over spiste jeg alt jeg kom over, og var kjapt tilbake til utgangspunktet pluss et par kilo ekstra for kosens skyld. 

I sommer dro jeg på hyttetur med en venninne. Intensjonen var å bruke uken til å bli slankere. Jeg hadde kjøpt meg rockering fordi det visstnok skal være god trening for magen, og en fin måte å få bukt med sideflesket på. (Ikke det at jeg har sideflesk, men jeg har lest om det et sted og tenkte at det kan være lurt å forebygge litt.) Vi hadde planen klar: Rocke rockering stort sett hele dagen, røyke ekstra mye for å øke forbrenningen, spise lite, og drikke vin til vi kastet opp det vi eventuelt måtte ha spist. Vi regnet med at vi hadde funnet en såpass revolusjonerende slankekur, at Fedon måtte finne seg et nytt levebrød (med eller uten karbohydrater.) 

Det viste seg at dietten vår ikke var helt gjennomførbar, selvom vindrikkingen gikk fint, og rockeringen fikk svingt seg fra tid til annen. Personlig liker jeg enklere løsninger. Mye vin, god mat og godis kombinert med litt rockering og postordre-piller med dokumentert effekt, er mye mer min stil.

Sommerferie

To uker barnefri ferie virket i begynnelsen helt uoverkommelig. Jeg tenkte mye på om jeg skulle fylle de med det vanlige oppholdet i en mørk kjeller med nyslipte gafler, eller rett og slett ha det litt gøy. I og med at det var snakk om såpass lang tid ville huden blitt ganske hullete og ingen ville noensinne kunnet lage kano av meg. Og hvem vet, kanskje kanoindustrien om noen år tilbyr store summer for hud-donasjon. Den risken hadde jeg ikke råd til å ta, så jeg valgte å satse på "gøy". 

Gøy ved vannet virket mer forlokkende enn gøy på landet, så jeg startet med noen dager på stranden. Når man er godt oppi åra, som meg, men ser på seg selv som en ungdom, blir man alltid like sjokkert når man plutselig står i full flombelysning på stranden iført en bitteliten bikini. Kroppen kunne ikke sett mer annerledes ut enn den gjorde inni hodet bare noen øyeblikk tidligere. Her hadde jeg slik jeg så det, tre valg: Kjøpe ny og fotsid bikini, finne en trede-mølle og aldri slutte å løpe, eller passe på å alltid holde meg i nærheten av damer som var blekere, mer kvapsete og med mer appelsinhud enn meg. Jeg valgte selvsagt det enkleste; klistet meg innpå de største dundrene og følte meg superfresh.

Etter noen dager på stranden plaget jeg venner på hytter i nærheten av Oslo, roet ned hysteriske kvinnemennesker under et sinnsykt uvær, og fant sjokkerende leker i en lekebutikk. 



Det er helt ok at barn lærer om "blomster og bier" på et tidspunkt, men gangbang på Noahs Ark er vel strengt tatt litt drøyt for de minste, selv i Østfold...? 

Smögen var neste reisemål, og etter fjorårets erfaring kom vi frem til den eneste fornuftige regelen for sånne turer;  What happens i Smögen stays in Smögen! I år bodde vi i Kungshamn, og derfor kan vi tillate litt informasjons-lekkasje.
Fire jenter på tur som havner i en leilighet ved siden av enda litt flere gutter på tur er dømt til å lykkes. Disse gutta var i tillegg Sveriges svar på gitarkameratene, bare flinkere, penere, morsommere og med mindre mellomrom mellom tenna. Kan man få det bedre?  Plommen i egget go home!! Det var nesten så vi ble kristne hele gjengen. Litt alkoholiserte kristne vel og merke..

Noen dager med gutter, vin og sang var akkurat hva vi trengte. Min store drøm, derimot (...naken mann i sengen, som spiller Your Song på gitar, synger med dyp litt hes røst mens han holder blikket mitt fast i sitt...)  ble ikke oppfyllt. Men jeg klager ikke, og er fortsatt optimist i forhold til dette.

Sverige har mye å by på for uskyldige piker på tur og de ligger langt foran Norge på mange områder. Jeg tenker spesielt på sagging: 



Litt uvant for oss nordmenn som bare er vant til å se halve romper, men vi er tilpasningsdyktige og lot oss ikke engang affisere av kviseromper på slutten.

Det er deilig å være norsk i Smögen! We will be back!!


Veien til rikdom

Etter en standhaftighet fra Dnb som fortjente å belønnes i form av mitt nærvær dro jeg på seminar der temaet var "investering". Hvorfor de har sendt meg x antall mail på dette har jeg rett og slett ingen fornuftig forklaring på. Det er mulig at det er gullkortet mitt som henger igjen fra "glory days" som villeder dem til å tro at jeg er dama for de store investeringene, men fargen på kortet er ikke alltid i samsvar med beholdningen. Enten har de ikke tilgang til kontoen min eller så må de få seg nye cola-bunner!  Det hjelper ikke å ha et femsifret beløp på konto hvis to av sifrene befinner seg etter komma! 

-Men etter så mye lokking og mulighet for gratis snitter og menn i dress dro jeg på seminar i håp om å få noen gode råd. Etter en kopp traktekaffe, noen kjeks og absolutt ingen gode råd for investering av mine 500 kr puttet jeg 500-lappen i munnen, tygget så godt det lot seg gjøre og svelget den ned med den siste kaffeslanten. Om man spiser penger vil man også nødvendigvis drite penger! 

I andre enden venter et liv i sus og dus! Systemet er litt tregt, men det er bare å smøre seg med tålmodighet og kanskje vurdere å veksle til 50-lapper neste gang......

 

 

 

 

Festgudstjeneste

 Jeg har ikke blogget på en stund og det skyldes egentlig mange ting. Jeg vurderte å skrive en liste med unnskyldninger og publisere det, men valgte istedet å bekjenne mine synder i kirken. For ikke å måtte gå i kirken to ganger var planen å ta det i forbindelse med barnedåp sist søndag. Jeg kunne syndene mine på rams. Bekjennelsen ville ta ca 3 minutter, så jeg regnet med å ta presten til side og legge alle kortene på bordet under en salme. De består jo vanligvis av rundt 70 vers (men man synger bare de 17 mest kjente). Organisten pleier å være godt over 100 og spille ekstremt langsomt, så tidsplanen var god som gull! Det jeg derimot hadde glemt å regne med var at det var festgudstjeneste. Jeg visste ikke at det fantes noe sånt, men ble jo selvsagt kjempeglad! Snakk om flaks!! Jeg bestemte meg straks for å sende syndene mine pr post for jeg ville jo ikke være noen party pooper, heller!

I og med at jeg var i dåpsfølget fikk jeg plass helt forrerst og regnet med at det var de kuleste plassene. Jeg ventet i spenning på at festen skulle begynne, men alt jeg hørte var Guds alt for mange ord opplest av både yppersteprest (med bolleklipp), og en ildsjel fra menigheten som kunne alt på rams med innlevelse. Hadde det ikke vært for den grønne outfiten og fullstendig fravær av sminke hadde hun faktisk gått klar. Det begynte smått om senn å demre for meg at jeg hadde blitt lurt, men jeg valgte å beholde håpet litt til. Da de bød på nattverd og nevnte både kjeks og vin var jeg fus opp til alteret i god tro og tenkte å tilgi dem de usigelig kjedelige foregående 90 minuttene. Men etter et fingerbøl med noe rødt alkoholfritt skvip og en tynn hvit såkalt "kjeks" var det slutt på min tålmodighet. Jeg hentet gullvesken min, trampet litt ekstra høyt og smalt i døren da jeg gikk ut. 

Hadde det ikke vært for mitt nye positive jeg, hadde jeg mest sannsynlig malt fanden på kirkeveggen. Istedet følte jeg for å gi en håndsrekning de stakkars menneskene som har misforstått så grundig. Jeg har fått satt opp et møte med kristenfolket og har følgende forslag til forandring:

1) Tidspunktet for festgudstjenester bør flyttes fra kl 11 søndag morgen til kl 20 lørdag kveld. (Det er sikkert ok for Gud)

2) Guds ord bør komprimeres ned til et par setninger som med fordel fremføres som rap. Kunngjøringer kan godt fastholdes men mer i form av sladder. (Hvem har giftet seg hvem har skilt seg, hvem har drevet med hor....etc)

3) Kollekten bør gå til øl og hasj. 

4) Nattverden må piffes opp noen hakk! En god rødvin, ordentlig kjeks og noen deilige franske oster ville hevet standardentil ønsket nivå.

5) Musikk. Hiv ut orgel og organist og få inn et skikkelig Bang&Olufsen anlegg. DJ leies inn.

Først etter disse forandringene er det lov å kalle det en festgudstjeneste!

 

Les mer i arkivet » Mars 2012 » Januar 2011 » November 2010
Irene

Irene

37, Oslo

2 barn, 1 eksmann. Bor sammen med barna mine i Oslo. Danser på bordet annenhver helg. Ellers er jeg en ansvarsfull og pliktoppfyllende mamma som elsker barna mine over alt i hele verden! Så ofte som overhode mulig drikker jeg kaffe med venninnene mine og utveksler siste nytt i vårt eget og andres liv. Viktig å holde seg oppdatert på sladderfronten. Jobbe skal jeg også gjøre snart...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits